Slik velger du mikrofon og setter lydnivå i et lite talestudio

Start med rommet, ikke med utstyret

Før du tenker på hvilken mikrofon som er best, bør du lytte til rommet. Klapp i hendene og hør hvor lenge lyden henger igjen. Et rom med harde vegger og glassflater gir ekko som ingen mikrofon fjerner i etterkant. Her på kurset begynner vi alltid med en lytterunde i studioet, uten å røre en eneste knott.

Gode små grep gjør mye. Teppe på gulvet, tunge gardiner, bokhyller med ujevne rygger og en sofa i hjørnet tar toppen av refleksjonene. Sett deg selv ved bordet der programlederen skal sitte, og snakk mens en annen går rundt i rommet og lytter. Steder der stemmen din blir hul eller metallisk, er steder du bør dempe.

Husk også bakgrunnsstøy. Ventilasjon, kjøleskap, lysarmaturer som summer og trafikk utenfor høres tydelig i en følsom mikrofon. Slå av det du kan før opptak, og noter deg det du ikke kan slå av, slik at du kan ta hensyn til det når du velger mikrofon og avstand.

• Klapp i hendene og lytt etter ekko
• Legg myke flater bak og ved siden av taleren
• Slå av vifter og summende utstyr før opptak

Dynamisk eller kondensator: hva passer til tale

For tale i et vanlig rom er en dynamisk mikrofon ofte tryggeste valg. Den er mindre følsom for romlyd, tåler høyt lydtrykk og tilgir mye når taleren beveger seg litt. Det gjør den til et godt utgangspunkt for nyhetsinnslag, paneler og samtaler der mange sitter nær hverandre.

Kondensatormikrofoner fanger flere detaljer og gir et åpnere, lysere bilde av stemmen. Det er en fordel i et godt dempet rom, men en ulempe i et rom med svak akustikk, fordi den også fanger alt du helst ville utelatt. Den trenger dessuten fantomstrøm fra mikseren, så sjekk at den er riktig koblet før du skrur den på.

Retningskarakteristikk er det siste du må vite noe om. Nyremikrofoner tar mest lyd rett forfra og mindre fra sidene og bakover, og passer til de fleste talesituasjoner. Brukes kun én mikrofon til to personer, kan en åttetallsmikrofon fungere, men da må rommet være stille og plasseringen nøye.

• Dynamisk: robust og tilgivende i uferdige rom
• Kondensator: detaljrik, krever stille rom og fantomstrøm
• Nyre: det vanlige valget til tale

Plassering og avstand gjør mer enn prisen

En god regel er å plassere mikrofonen fire til åtte fingerbredder fra munnen, litt til siden eller litt over munnhøyde. Da unngår du de harde p- og b-lydene som slår mot membranen. Vindfang eller popfilter hjelper, men det erstatter ikke riktig vinkel. La deltakeren snakke i vanlig stemme mens du justerer.

Mange nybegynnere setter mikrofonen langt unna for at taleren skal slippe å tenke på den. Resultatet er en tynn, fjern stemme med mye romlyd. Er det mulig, bruk en mikrofonarm slik at mikrofonen kommer til taleren, ikke omvendt. Fest kabelen med litt slakk så den ikke dundrer når noen støter bort i bordet.

Når to personer deler et bord, hold avstanden mellom mikrofonene minst tre ganger så stor som avstanden mellom hver mikrofon og dens taler. Da lekker det mindre av den ene stemmen inn i den andres kanal, og blandingen blir renere og lettere å styre.

• Fire til åtte fingerbredder fra munnen
• Litt til siden for å dempe p-lyder
• Tre ganger regelen ved flere mikrofoner

Sett nivåene i riktig rekkefølge

Begynn med gain, altså inngangsnivået på hver kanal. La taleren si noen setninger i vanlig prateleie, og juster til nivåmåleren stort sett ligger i det grønne og bare av og til berører gult. Rødt betyr forvrengning som ikke kan rettes opp senere. Skru heller litt ned enn litt for mye opp.

Når alle kanaler har riktig gain, balanserer du dem mot hverandre med kanalfaderne. Programlederen skal ligge stabilt, og gjesten skal være like tydelig uten å overdøve. Hold deg til små justeringer, og lytt på høretelefoner i stedet for å stole kun på målerne.

Til slutt kommer hovedfaderen. Hold summen under det nivået sendingen eller opptaket tåler, og la den ha litt rom i toppen. Skriv ned innstillingene når det låter bra, slik at neste hold kan starte fra et kjent utgangspunkt og ikke fra null.

• Gain først, deretter kanalfadere
• Grønt med korte glimt av gult er målet
• Notér innstillingene når lyden sitter

Unngå tilbakekobling før den oppstår

Tilbakekobling er det hylende lydet når mikrofonen fanger opp høyttaleren og sender det rett tilbake. I studio med monitorer og i musikkopptredener på scene er den en stadig risiko. Ikke vent til den kommer. Forebygg ved å holde mikrofonene utenfor strålen fra høyttalerne.

Plasser monitorene slik at mikrofonens døde sone, bak nyremikrofonen, peker mot dem. Skru ned monitorvolumet før du skrur opp mikrofonen. Hvis det begynner å ringe, reduser først nivået på den kanalen som ringer, ikke på alt.

Bruk helst høretelefoner i et lite talestudio, slik at det ikke finnes noen høyttalere å fange opp. Når det likevel må brukes monitorer, gjør en ringetest før sending: skru sakte opp hver mikrofon til du hører de første tegnene, og trekk tilbake litt.

• Monitorene bort fra mikrofonens følsomme side
• Skru ned monitoren før du skrur opp mikrofonen
• Test hver kanal sakte opp før sending

En enkel rutine du kan gjenta hver gang

Gode lydfolk har en fast rekkefølge de gjør hver gang. Først lytter de til rommet, så kobler de, så setter de gain, så balanserer de, så tester de for tilbakekobling, og til slutt gjør de en kort prøve med full lyd. Når rutinen sitter, kan du bruke oppmerksomheten på det som faktisk går galt.

La en annen lytte på sendelyden mens du sitter i kontrollrommet. Et ferskt øre hører ting du har blitt vant til. Spill av litt av opptaket på vanlige høyttalere, også på dårlige, for det er der de fleste lyttere hører det.

Disse stegene gir en trygg start, men det er øvelsen med ekte mikrofoner og levende stemmer som gjør dem til vane. På kurset går vi gjennom dem i moduler der du selv rigger, justerer og lytter, med en instruktør ved siden av.

• Rom, kobling, gain, balanse, ringetest, prøve
• La en annen lytte kritisk
• Sjekk lyden også på enkle høyttalere

God talelyd handler sjelden om dyrt utstyr. Den kommer av et dempet rom, en mikrofon som passer situasjonen, riktig avstand, ryddig nivåsetting og en plan mot tilbakekobling. Gå gjennom rutinen i samme rekkefølge hver gang, og skriv ned det som fungerer. Da blir lyden jevn, og du får tid til å lytte i stedet for å lete etter feil.