Da Kari ikke lenger fikk skygger under haken: en lyssak fra kurset

Et studio der alle så slitne ut

Kari kom til kurset i høst med en ganske vanlig oppgave. Hun hjelper til i et lite lokalt nyhetsstudio, og hun var lei av at programlederne så slitne ut på skjermen. Øynene lå i skygge, haken kastet mørke striper ned mot skjorta, og bakgrunnen var flat og grå.

Hun hadde allerede prøvd å gjøre noe med det. Hun hadde kjøpt en ekstra lampe og satt den rett over kameraet, i håp om at mer lys ville løse alt. Resultatet var et skarpere bilde, men skyggene lå der fortsatt, og nå skinte pannen i tillegg.

Jeg ba henne ta med bilder fra studioet første kursdag. Vi la dem opp på skjermen og pekte på det som egentlig plaget henne. Det var ikke mangel på lys, men hvor lyset kom fra, og hvor mye av det hver lampe sto for.

Å lese bildet før man flytter noe

Jeg lar alltid deltakerne se på bildet før de tar i en lampe. Det er en vane som sparer mye tid. Vi så på hvor skyggene falt, hvor skarp kanten på dem var, og om huden hadde glans eller ikke.

Hos Kari var skyggene harde og rettet rett nedover. Det betyr at hovedlyset satt for høyt og for smalt. Når en lyskilde er liten og står loddrett over ansiktet, tegner den inn hver fordypning, og det gir den slitne looken hun beskrev.

Vi noterte tre ting på et ark: retning, hardhet og styrke. Slik blir en følelse av at noe er galt til noe man kan justere. Det er hele poenget med lysplott også, at man skriver ned før man bygger.

• Se hvor skyggene faller
• Vurder om kantene er harde eller myke
• Merk deg hvor mye lys hver kilde gir

Trepunktslys i praksis

Så tok vi fatt på selve oppsettet. Trepunktslys består av hovedlys, fyllys og kantlys, og hver har sin jobb. Hovedlyset former ansiktet, fyllyset mykner skyggene, og kantlyset løfter personen vekk fra bakgrunnen.

Vi flyttet hovedlyset ned og litt til siden, omtrent førti-fem grader fra kameraets akse, og hevet det bare så mye at skyggen fra nesen falt skrått mot kinnet. Fyllyset kom på motsatt side, svakere og med diffusjon, slik at skyggene ble lysere uten å forsvinne helt.

Kantlyset ble plassert bak og over programlederen. Kari var skeptisk, for hun mente bakgrunnen allerede var lys nok. Men da vi slo det på, fikk skuldrene og håret en tynn lys kant, og personen sto plutselig fram fra veggen i stedet for å smelte inn i den.

Fargetemperatur: det hun ikke hadde tenkt på

Etter at formen på lyset var på plass, så vi at huden fortsatt hadde en svak gulgrønn tone. Kari hadde blandet to typer lamper i studioet, og vindu på sidevegg slapp inn dagslys i tillegg. Kameraet prøvde å balansere alt dette på en gang og klarte det ikke.

Vi målte fargetemperaturen på hver lampe og ble enige om en felles verdi. De lampene som ikke kunne justeres, fikk et filter, og vinduet fikk en tykk gardin under sending. Det lød som mye styr, men det tok under en time.

Etterpå justerte vi hvitbalansen på kameraet mot et hvitt ark holdt foran programlederen. Hudtonene ble jevne, og hun så for første gang ut som seg selv på monitoren. Det er en av de tingene som virker selvfølgelige etterpå, men som få legger merke til før noen peker på det.

Det vi gjorde med scenen

Kari lurte også på om det samme kunne brukes når studioet av og til låner en liten scene til direktesendte arrangementer. Der er rommet større, lyset kommer fra flere kanter, og artistene beveger seg. Vi tok en runde på dette siste kurskvelden.

Prinsippet er det samme, men man tenker i soner i stedet for én stol. Vi tegnet et enkelt lysplott på papir, med hvert armatur markert, retning og fargetemperatur. Det gjør det mulig for andre å rigge likt neste gang, og å finne feilen når noe ser galt ut.

Hun tok planen med seg hjem og rigget studioet om i løpet av en kveld. Jeg fikk et bilde senere der programlederen satt med myke skygger, jevn hud og en bakgrunn som hadde dybde. Hun skrev bare at nå så de ut som de hadde sovet.

Hva jeg tar med meg fra denne saken

Det jeg liker best med Karis sak, er at løsningen ikke krevde nytt utstyr. Hun hadde lampene fra før. Det som manglet, var en måte å se på bildet på og en rekkefølge å jobbe i: les bildet, form lyset, ordne fargen, skriv det ned.

Mange begynner motsatt vei. De kjøper mer og setter det opp fortere enn de rekker å forstå hva de ser. Da blir det flere lamper og like mange problemer.

Hvis du sitter med et studio som ser flatt eller trett ut, kan du gjøre det samme som Kari. Ta et stillbilde fra sendingen, skriv ned hvor skyggene faller, og flytt én lampe om gangen. Små skritt gir raskere svar enn store omrigginger.

Kari endte opp med et studio som så friskere ut uten at hun brukte en krone på nye lamper. Det som gjorde forskjellen, var å lese bildet, plassere hovedlys, fyllys og kantlys med omtanke, og samle fargetemperaturen. Lysplottet hun tegnet, brukes fortsatt når noen andre rigger. Tenk gjerne slik selv: flytt én ting, se på resultatet, og skriv ned hva som virket.